Kjøkkensjef Benjamin Roth mener avsløringene rundt Noma-grunnlegger René Redzepi er et resultat av et opprør: – For ti år siden så vi det i motebransjen, nå skjer det samme i restaurantbransjen, sier han.

Foto: Øystein Kind

Nylig publiserte New York Times en artikkel som åpner med en scene fra februar 2014: René Redzepi skal ha slått og ydmyket en kokk foran resten av teamet, etter at vedkommende satte på technomusikk i produksjonskjøkkenet. Avisen har intervjuet 35 tidligere ansatte, som beskriver forhold som både er grovere og mer omfattende enn det som tidligere har kommet fram.

Varslene føyer seg inn i en utvikling som skjøt fart i 2022. En Instagram-utblåsning utløste et skred av reaksjoner, og kort tid etter publiserte danske Lisa Dunbar en sviende kritikk av restaurantbransjen i magasinet Atlas. Avsløringer i Financial Times og Weekendavisen fulgte, og viste at fryktkultur, psykisk press, fysisk vold og systematisk underbetaling ikke var unntak, men en del av selve fundamentet.

Nå har Redzepi trukket seg som leder for Noma, etter omfattende avsløringer om vold og psykisk press mot ansatte.

– Det vil ikke overraske meg om det i tiden som kommer reises krav om flere kjøkkensjefers avgang, sier matskribent Andreas Liebe Delsett til Dagsavisen.

Nylig stilte forfatteren av bøkene «Kjøkkenveien. En bok om mat og arbeid» og «Den vanskelige maten» spørsmålet, «Hva er det jeg har vært med på?», i sitt eget nyhetsbrev Magens Politikk. I artikkelen med tittelen «Betroelser fra en tidligere Noma-fanboy» beskriver han fallet til Noma høsten 2022 som brutalt å være vitne til.

Likevel var det mest ubehagelige erkjennelsen som fulgte: at han hadde hørt ryktene, men valgt å ikke ta dem innover seg, eller kanskje ikke fullt ut forstått hva de egentlig innebar.

Timingen rundt Redzepis avgang er vanskelig å overse. New York Times artikkel ble publisert 7. mars, dagen før kvinnedagen. Da skrev jeg selv om tre kvinner som forsøker å endre bransjen innenfra, og som stiller et betimelig spørsmål: Hvordan kunne en fryktbasert kjøkkenkultur få utvikle seg så lenge, også ved noen av verdens mest anerkjente restauranter?

Samtidig melder et mer ubehagelig spørsmål seg: Er det i det hele tatt mulig å drive på dette nivået uten beinhard disiplin og gratis arbeidskraft, uten at prisen presses opp mot 15.000 kroner per meny? Er fremtiden en enda mer elitistisk restaurantkultur, der maten riktignok er nyskapende, men forbeholdt et fåtall?

Og hva betyr egentlig fallet til en av verdens mest fremgangsrike kjøkkensjefer, kanskje den mest innflytelsesrike siden Ferran Adrià?

Les hele artikkelen her.

Tre unge kvinner vil endre restaurantbransjen innenfra.
– Hvis vi tar oss sammen og organiserer oss, krever tariff og faktisk tar ut avspasering, så er dette et yrke det bør være mulig å ha også som voksen, sier Joanne Brynildsen Sørheim.

Nylig ble det publisert en tekst på Substack om behovet for å kvitte seg med de autoritære og dels abusive strukturene som fortsatt preger profesjonelle kjøkken. Hvorfor forsvarer vi fremdeles en kultur mange har opplevd som nedbrytende? Er det verdt prisen? Og fører den egentlig godt med seg? Undertegnede har snakket med tre kvinner som representerer et mulig paradigmeskifte i restaurantbransjen: De viser at mykere verdier og relasjoner ikke er en svakhet, men en forutsetning. 

 – Jeg har en stund tvilt på om vi fortsatt trenger restauranter slik restauranter ser ut i dag, om jeg skal være så freidig å mene det, sier Edona Arnesen.

Etter 16 år i bransjen opplever bakeren, formidleren og agriøkologen at noe har gått tapt, kanskje særlig noe av det mest grunnleggende.

 – Vi har mistet mye av det vertskapsrollen egentlig handler om, og dermed også hva det vil si å være gjest. De aller beste opplevelsene oppstår når de linjene viskes ut, og relasjoner får ta plass, sier Arnesen.

Restauranten har ifølge henne til alle tider vært en møteplass, et tilholdssted, et sted som knytter mennesker sammen. Rom hvor samtaler, diskusjoner, spørsmål og forsøk på svar, ideer, planer, revolusjoner, og ikke minst kjærlighet, har fått grobunn. Ikke bare i salen, men også hos dem som jobber der. Man blir gjerne et veldig tett knyttet team fordi man jobber lange dager sammen, med arbeid som sysselsetter hendene slik at praten også flyter.

– Det er dette vi trenger at restauranten blir igjen. Dersom restauranten som viktig møteplass og institusjon i hverdagen skal bli tilgjengelig for flere, er det nok mange som instinktivt vil peke på økonomien, og si at det da er nødt til å bli billigere å gå ut. Samtidig er det harde økonomiske presset og de syltynne marginene i bransjen svært reelle. De kan ikke presses ytterligere. Marginene er allerede en medvirkende årsak til den harde kjøkkenkulturen, fordi folk må jobbe ekstremt effektivt bare for at arbeidet skal gå rundt. Men må restauranter ha det tilbudet som vi forventer av dem i dag, og dermed et så høyt kostnadsbilde? Kan de være enklere, men samtidig nærere?

Edona Arnesen tror nettopp dette er en nøkkel til å finne tilbake til det nære, intime fellesskapet.

Les hele artikkelen her.

Jeg har lidenskap for særlig to ting: mat og musikk. Da Thomas Moen Hermansen – alias Prins Thomas – slapp sitt tiende album på Bar Sparta, var jeg derfor solgt.

Prins Thomas er en av de mest sentrale skikkelsene i det som internasjonalt omtales som «space disco» eller «Oslo-disco». Sjangeren vokste fram i Norge mot slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, har fått internasjonal kultstatus og forbindes særlig med miljøet rundt Prins Thomas, Lindstrøm og Todd Terje.

Bar Sparta er på sin side kanskje byens mest undervurderte mat- og vinbar. Stedet drives av Anne Maurstad, en av de kuleste og mest kunnskapsrike damene jeg kjenner. Vi møttes for tre år siden under en mat- og vinfestival jeg arrangerte i Bordeaux. Budsjettet var mildt sagt ikke-eksisterende, men jeg var likevel frekk nok til å spørre om hun kunne tenke seg å lage cocktails i byen. Hun sa ja uten å nøle. En ekte idealist.

Prins Thomas har uttalt at han liker lange sett fordi de gir ham mulighet til å fortelle en historie, ikke bare levere hits. Det får meg til å lure på hvilken historie han vil fortelle på Bar Sparta, og hvordan rammen påvirker både albumets narrativ og reisen han ønsker at gjestene skal gjøre denne kvelden. Lange sett forbindes ofte med klubbens nattlige dramaturgi. På Sparta utspiller det seg et helt annet ritual. Thomas har selv omtalt stedet som byens definitive numero uno innen mat og vin. Her serveres superb mat og drikke, mens albumet spilles i sin helhet under hver bordsetting, en ramme som føles like selvsagt som den er uvanlig.

Les hele artikkelen her.

Miloud Guiderk vet hva som skjer når kulturens betydning anerkjennes i ord, men ikke i budsjetter. Han kom til Norge i 1970, og hans innsats som musikkformidler og miljøskaper har vært avgjørende for å åpne Oslo som en flerkulturell musikkby. Men først gjorde denne mannen Sandvika til jazzens hovedstad i Norge.

– Vi ville starte en jazzklubb i Sandvika, og ba om møte med ordføreren, forteller Guiderk om da det hele startet på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet

– Det var første gang jeg møtte en norsk politiker som virkelig imponerte meg.

Ordføreren tenkte seg om et øyeblikk, før han tilbød Guiderk skiltlageret på rådhuset. Seks måneder senere var klubben Musikkflekken i gang.

– Ordføreren var Høyre-mann Gunnar Gravdahl, en sjeldent handlekraftig og visjonær byleder. Da jazzkaféen åpnet, stilte også en pianist fra Fremskrittspartiet opp og spilte gratis noen lørdager, sammen med trioen. Tenk på det, sier Guiderk.

– Uansett politisk ståsted: Har du de rette menneskene og et godt prosjekt, kan ting faktisk skje.

Jazzklubben holdt til på Emma Hjorth, en institusjon for utviklingshemmede. Guiderk arbeidet der først på vaskeriet og senere ved kulturkontoret. Etter hvert forsto han at det fantes rom for langt mer enn rutinearbeid. At musikk kunne gi beboerne opplevelser de ellers aldri ville fått tilgang til.

Noen av verdens største jazzartister kom dit. Det er vanskelig å forestille seg at noen andre enn Guiderk kunne fått Chet Baker til å spille i en kantine, eller trukket navn som Dexter Gordon og Stan Getz til forstadskommunen Bærum.

– Vi kunne måle oss med de beste klubbene i Europa. På bare seks måneder hadde vi artister fra fire verdensdeler, nok til å fylle to festivaler, sier Guiderk.

Han gjorde alt selv. Oppdaget artistene, booket dem og markedsførte konsertene. Samtidig sto han bak baren, på kjøkkenet og midt i rommet – i samtale med publikum og musikere. Han tok også initiativ til restauranten Bistro, som holdt åpent én gang i måneden og ble drevet av beboerne selv. Inkludering handlet ikke om å senke forventningene, men om å stille krav, og ta mennesker på alvor.

Restauranten ble en suksess. Slik har det gått med det meste Miloud Guiderk har satt i gang, kanskje aller tydeligst med etableringen av Cosmopolite i 1992, først i Industrigata på Majorstuen, senere i Møllergata, og i dag på Soria Moria på Torshov.

Cosmopolite regnes i dag som en av Oslos viktigste plattformer for klubb- og konsertmusikk fra hele verden, en moderne, internasjonal klubbscene.

I år mottok Cosmopolite nok en gang bransjens anerkjennelse, prisen «Årets helårsarrangør», med flest stemmer i sin kategori. Fra en beskjeden jazzklubb til en selvsikker kulturinstitusjon med over 30 års kontinuerlig drift, har Cosmopolite bygget et navn som står for kvalitet, mangfold og fellesskap.

Likevel kan det virke som om politikere i begrenset grad er villige til å sikre institusjonens fremtid. Samme dag som Dagsavisen møter Cosmopolite for å snakke om hemmeligheten bak suksessen, er scenen kuttet med 500.000 kroner i arrangørtilskudd fra Kulturrådet.

Les hele intervjuet her.

Vi har trådt inn i et nytt år, og i den anledning tillater denne frekke livsnyteren seg å fremme et ønske. Ønsket springer delvis ut av observasjoner gjort blant venner og bekjente gjennom 2025, et år mange beskriver som blant de tøffeste de kan minnes. Flere mener dette kan ha sammenheng med at vi har befunnet oss i slangens år, og siden jeg både er skribent og en hengiven elsker av den gode fortellingen, velger jeg å omfavne denne symbolikken.

«Slangens år» refererer til et av de tolv årene i den kinesiske dyrekretsen, og forbindes med indre prosesser snarere enn ytre handling. Energien er lavmælt, observerende og strategisk. Lite skjer på overflaten, men desto mer under. Det er en tid der narrativer brytes ned, motiver granskes, og raske beslutninger bevisst settes på vent.

Slangen symboliserer en transformasjon som finner sted før den blir synlig. Gamle identiteter, ideer og strukturer løsner, uten ennå å være erstattet av noe nytt. Skyggesiden av denne fasen er overtenkning, passivitet forkledd som klokskap, og en vedvarende følelse av stagnasjon eller isolasjon.

Personlig kan jeg skrive under på at dette har vært et av de mest krevende årene i livet hittil. Det har forlangt omfattende opprydning og nødvendige omprioriteringer. For ett år siden bodde jeg fortsatt i Bordeaux, og jeg har flere ganger kjent på angeren over å ha forlatt et land med en slik livgivende intensitet. Samtidig har året gitt meg noe jeg lenge har savnet: struktur.

Jeg har arrangert bokklubb, funnet nye venner som deler mine interesser, skrevet adskillige spalter, turnert rundt i Europa med bandet mitt og åpnet hjemmet mitt for en rekke middagsselskaper.

Og hver eneste gang slår det meg: Når jeg er der interessen min er, enten jeg deler den med andre eller ikke, blir dette stedet et hjemsted. Da er det irrelevant om jeg befinner meg i Frankrike eller Norge. 

Stedet faller rolig på plass når det får en meningsfull sammenheng å fungere i, en interessant og menneskelig hensikt.

Når vi nå ankommer et nytt år, går vi inn i hestens år, nesten slangens motsetning. Der slangen vendte blikket innover, representerer hesten bevegelse, uttrykk og sosial energi. Det som er tenkt, følt og bearbeidet i stillhet, får nå kropp.

Hesten peker ut retning, tar plass og beveger seg fremover, også uten full garanti. Resultatet er dynamikk, ikke bare individuell, men kollektiv. Der slangen er ensom, er hesten et flokkdyr. Samarbeid, nettverk og fellesskap trer tydeligere frem og styrkes.

Og dette er maktpåliggende i vår tid. Allerede tidlig på 1980-tallet skrev sosialfilosofen Jürgen Habermas om det han kalte «livsverdenens kolonisering». Med dette siktet han til hvordan markedstenkningen trenger seg inn på arenaer der den i utgangspunktet ikke hører hjemme, og hvordan stadig flere sider av livet vurderes etter én og samme målestokk: økonomisk gevinst og tap.

Men hver gang jeg møter mennesker og virkelig opplever kontakt, skjer det sjelden fordi vi deler en brennende begeistring for hvilken nyanse av beige veggen bør males i.

Det er snarere som om vi alle intuitivt forstår at forbruk ofte fungerer som en erstatning for noe annet – la oss kalle det mer varige verdier. Det som fester seg dypest og varer lengst, er som regel gratis, eller nesten gratis. Det eneste det krever, er langsom tid og innlevelse, eller, om man vil, et eksistensielt engasjement.

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen beskriver det treffende: Det samfunnet som er best for mennesker, er et samfunn der det finnes et mangfold av skalaer der det går an å prestere noe.

De som kjenner meg godt, vet hvor glad jeg er i communities. Det er grunnen til at jeg har skapt initiativer som Rapsode, som mellom 2018 og 2021 fungerte som et litterært nettmagasin og en sosial, skapende møteplass for den kulturelle underskogen i Oslo. Det er også derfor jeg har arrangert matfestivaler på tvers av generasjoner og land, og stadig fortsetter å klekke ut nye, lignende initiativer.

Det er også derfor jeg spiller i band: for å dele livet mitt sammen med to andre fantastiske kvinner. Bandkollega Nikoline sa en gang til meg på folkehøgskolen:
«Johanna, jeg er ikke interessert i å gå på kafé og snakke om nok en kjærlighetssorg. Jeg er ikke interessert i å feste bort livet mitt. Skal du være min venn, må vi gjøre et prosjekt sammen.»

Kanskje er det nettopp dette som forklarer hvorfor fellesskap tiltrekker meg så sterkt: fordi de fungerer som et mikrokosmos av det samfunnet jeg ønsker meg. Et rom som er inkluderende og åpent, som gir plass til ulike ideer og uttrykk, og som ikke bærer ambisjonen om å være en «privat» klubb.

Blant initiativene som har imponert meg mest det siste året, er Markveien drueklubb, som stadig arrangerer åpne, kreative treff: jamsessions i en tilfeldig stue, lyrikkvelder, DJ-sett på dass på Parkteateret, eller andre uventede sammenkomster. Du får ganske enkelt tilsendt en SMS med et tilfeldig sted noen dager i forveien.

Det var også svært inspirerende å bli invitert til salong i stuen til redaktør Christian Kjelstrup denne høsten. Han hadde invitert rundt åtti mer eller mindre tilfeldige mennesker, blant annet en fyr han hadde møtt på trikken, simpelthen fordi mannen leste en bok han selv elsker.

Som om ikke det var nok, tok han seg friheten til å ringe den canadiske ambassadøren og spørre om hun ville si noen ord om situasjonen der borte – og attpåtil ta med litt canadisk vin. Hun sa ja. I rommet befant det seg også en broket forsamling av skribenter, studenter, musikere og Kjelstrups egne barn. Ingen av oss kjente hverandre fra før.

Men fy faen for en kveld det ble.

Det disse initiativene har til felles, er en iboende forståelse av at mennesker skinner i fellesskap.

Kanskje kan man sammenligne overgangen fra ensomhet til kollektiv samhørighet med forelskelse. Jeg kjenner mange ensomme menn og kvinner som føler seg ulykkelige fordi de ikke har noen kjæreste. Så får de til slutt en kjæreste, og noe skjer. De begynner å føre seg annerledes, utstråler en ny form for selvsikkerhet og blir mer attraktive for andre også.

Den italienske forfatteren Alberto Alberoni undersøker i Falling in Love sammenhengen mellom forelskelse og det som skjer når man blir tent – cerebralt, om du vil, på politiske, filosofiske eller spirituelle ideer. Han beskriver forelskelse ikke primært som en følelse, men som en sosial og mental overgangstilstand.

Forelskelse kan dermed forstås som en revolusjonær tilstand. Alberoni sammenligner den med en sosial revolusjon i miniatyr: Det gamle selvbildet og den etablerte livsordenen settes i parentes. Forelskelse er ikke irrasjonell, men annerledes rasjonell. Verden tolkes gjennom et nytt meningssystem, der prioriteringer, verdier og fremtidsbilder reorganiseres raskt. Hele subjektet mobiliseres – emosjonelt, kognitivt og viljemessig. Forelskelse gir håp om et nytt liv: Et «vi» oppstår. Kjernen er ikke bare begjær, men etableringen av et nytt kollektiv som forestiller seg en alternativ fremtid. 

Men, og dette er et avgjørende poeng hos Francesco Alberoni; en politisk forelskelse må bli til et fellesskap. En indre overbevisning må oversettes til praksis. Det egosentriske «jeg har sett noe» må forvandles til «vi gjør noe sammen». Uten denne overgangen til handling kollapser forelskelsen, enten i kynisme, isolasjon eller ekstremisme.

La oss derfor tenke litt over hvilken betydning hesten kan ha i denne sammenhengen. For kreative miljøer, politiske fellesskap og personlige prosesser kan den markere øyeblikket der ideer endelig prøves mot verden, der relasjoner aktiveres etter lang modning, og der perfeksjonisme gir plass til faktisk fremdrift.

Hestens energi gir struktur uten å kvele opprinnelsen. Dens kreative uttrykk handler om å møte opp, gjøre arbeidet synlig og dele noe uferdig, men ærlig – ikke fordi det er perfekt, men fordi det må ut i verden for å bli sant.

Jeg søker nå mennesker som kunne tenke seg å utvikle et lignende community sammen med meg: et sted der musikk, litteratur, mat, reising, filosofi, samtale, kunst, og mat kan forenes.

Jeg ser for meg et sted der kreativiteten og den utøvende virksomheten er de bærende elementene, og der vi i første omgang møtes for å diskutere muligheter. Vi skal dele på oppgaver, tar ulikt ansvar og arrangerer temakvelder i fellesskap.

Jeg tror kreativitet er en motkraft mot fragmentering, kynisme og fremmedgjøring. I en tid preget av konstant distraksjon, kommersialisering av oppmerksomhet og identitetspress, kan det å skrive, øve og fremføre, langsomt og konsentrert, være en politisk handling. Det samler det som er splittet og gir dybde der alt ellers flates ut.

Jeg ønsker meg mennesker i alle aldre og fra alle disipliner.

Kanskje er du god til å ta bilder, lage logoer eller jobbe med grafisk design. Kanskje har du en stor leilighet der vi kan møtes, eller vet om et nedlagt lokale som kan få nytt liv som en kombinert bok- og vinbar. Kanskje bærer du på en drøm om å hoste en vakker middag ute i naturen, og vil ha med en gjeng på laget. Kanskje har du et filmprosjekt du vil pitche, eller lyst til å arrangere en lyttekveld for et nytt album. Kanskje drømmer du om å arrangere en kreativ skriveuke på en vakker øy i Italia denne sommeren, og trenger reisefølge. Kanskje drømmer du om å utvikle et nytt magasin – ja, kanskje til og med en fanzine – som tar temperaturen på tiden og kan fungere som en motsats til vår visjonsfattige offentlighet?

Kanskje er du aktivist og vil ta oss med inn i Hegels og Marx’ filosofi gjennom en brennhet politisk kveld. Kanskje er du finansmann som leser Nietzsche – og kan gi oss et gratis lynkurs i økonomi på kjøpet. Eller kanskje vi skal la oss inspirere av en venninne av meg, som står bak det geniale konseptet «psykopizza», hvor man lager pizza samtidig som man åpner opp om egen mentale helse.

Kanskje alt på én gang? En jævla velfungerende plattform som rommer en ukeplan fylt med kurs, samtaler og arrangementer.

Mitt ønske for 2026 er at flere skal føle seg hjemme i denne verden, selv om det er midlertidig. Å kjenne fred i den, glede for den, kjærlighet til den, at vår fortrolighet med verden kan gå dypere enn den har gjort til nå.

Jeg avslutter med et sitat fra musikeren Josh Tillman, først formidlet til meg av min briljante, franske venn Pierrick, som beskriver forelskelsen som drivkraft bak sitt verk:

«Min ambisjon, i tillegg til å skape en overdådig, sjelfull og episk lyd som er verdig tematikken, var å utforske fryktens sensualitet, kjærlighetens skremmende kraft, de ubeskrivelige gledene ved ekte intimitet, og ødeleggelsen av emosjonelle og intellektuelle fengsler, med min egen stemme.

Dette materialet krevde en ny måte å bli til på, og det tok lang tid før prosessen åpenbarte seg. Måten det ble realisert på, lignet slående på prøvelsene, overgivelsen og transformasjonen i det å lære å elske og bli elsket; å se og bli sett.»

Mail meg på johannakleive@gmail.com om dette høres interessant ut å være med å utvikle!

Året 2025 går mot slutten, og jeg setter meg ved skatollet for å oppsummere året som har vært. Hva var de beste restaurantene? De beste barene? Jeg har sett utallige kåringer passere i løpet av året, og det er noe tiltrekkende ved dem, ønsket om å bli sett, vurdert, belønnet for det harde arbeidet restauratørene tross alt legger ned. 

Men det er ikke det jeg lurer mest på. For jeg vet det nå, i en alder av 32, at det ofte finnes langt mer oppriktighet i en enkel omelett enn i en åtteretters på en luksusrestaurant. Spørsmålet jeg derfor stiller meg, er heller dette: hvilket mat- og vinøyeblikk preget meg mest i 2025? Var det en bestemt rett, en drink, eller handlet det slett ikke om maten i det hele tatt, men om den tilstanden måltidet lot meg befinne meg i?

Et måltid handler sjelden om smaken alene. En vin sjelden om druesammensetningen. Mat og vin handler først og fremst om projeksjonen. 

Vin er den drikken i verden som rommer mest menneskelighet. Det handler ikke utelukkende om rus. Håndverket du holder i hånden, bærer en etikett som vitner om et bestemt år, en konkret jordflekk, en skjebne. Vin er dermed ikke bare et fysisk produkt, men en reell følelse som lever videre gjennom århundrer, på tvers av generasjoner. 

Vin er dessuten ærligere enn mennesker. Den innrømmer sin svakhet med én gang: årgangen, druen, jorden som sviktet, eller reddet den. Når jeg drikker vin, føler jeg ikke at jeg vurderer den; jeg føler at den betror seg. Og er du tålmodig nok, har den mange historier å fortelle.

Men tålmodighet er blitt en mangelvare i vår tid. Jeg kjenner flere mennesker som har vært preget av den såkalte tidsklemma i år. Den mest slående historien var en fyr jeg møtte på byen, som fortalte meg at han hadde vært keen på en kvinne siden sommeren, men at han, på grunn av tidsklemma, aldri hadde fått ut fingeren til å invitere henne på date. Jeg så på ham med oppriktig bekymring: var det virkelig slik at tidsklemma fratok ham livets største gode – den potensielle kjærligheten – eller var hun ganske enkelt ikke interessert?

Fem måneder senere inviterte han henne omsider på middag hjemme hos seg selv. Det endte katastrofalt. Forventningene hadde vokst seg for store.

Moderniteten er fantastisk. Den har gitt oss tilgang til det meste. Samtidig er den også vårt lodd i livet. Det slår meg når jeg leser en bok av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, der han viser til en undersøkelse fra 2001: Bare ni prosent av den norske befolkningen trodde da at samfunnet ville bli bedre å leve i fremover. 44 prosent mente det ville bli dårligere. Enda mer slående er det at hele 38 prosent allerede den gang mente at samfunnet var blitt verre å leve i.

Og jeg lurer nå, nesten tjue år senere, hvor nordmenn egentlig står, all den tid vi mesker oss i luksus, privilegier og stadig mer penger på bok. Er vi mennesker kanskje dømt til tristesse, til å gå gjennom livet med en vag utilfredshet og en stilltiende visshet om at det ikke er et virkelig liv vi lever? 

Det finnes en fransk matkritiker som forandret hele mitt syn på mat og vin. François Simon var i en årrekke en av Frankrikes mest fryktede restaurantkritikere. Etter å ha spist på nær sagt alle Michelin-restaurantene i verden, kollapset han fullstendig. Han sluttet å spise på dyre restauranter – av prinsipp, av tretthet og i protest mot det han opplevde som iscenesatt luksus. 

Les hele artikkelen her.

– X HAR FORLATT MEG. NÅ DØR JEG, MAMMA!!!

Nei, det var aldri meningen å sette på Pavarotti på full guffe, styrte vodka og sende en slik melding. Det var heller ikke spesielt gjennomtenkt, all den tid jeg befant meg alene på en hytte, flere timer unna sivilisasjonen.

La meg komme tilbake til dette poenget om litt. For det som skjedde da, var først og fremst et rop om oppmerksomhet – ikke ulikt åpningen på dette oppsummerende essayet om musikk-Norge i 2025. Og ja, både anekdoten og det som følger handler om musikk: om hvor essensiell den er for meg, men også om noe langt større.

Året 2025 har preget meg sterkt, både som turnerende musiker og som musikkjournalist. Jeg har snakket med en rekke ulike personligheter, beveget meg gjennom mange temaer, og ikke minst overvært et utall festivaler og konserter. Hva sitter jeg igjen med? En hel del. Det første som står notert i notatboken min, er dette spørsmålet: «Hvordan kunne køntri få et så stort oppsving i Norge?»

Bare se til Tobias Sten, som er blant de mest streama i Norge i 2025. Svaret fremstår for meg som ganske åpenbart. Country er en dypt trøstende, gjennomgående sentimental sjanger. Den kan oppfattes som nasjonalistisk og tradisjonalistisk, historisk formidlet av hvite menn med macho ytre og begrenset emosjonelt språk (ha meg unnskyldt), men fungerer samtidig som folkets musikk: jordnær, beskjeden og følelsesorientert. 

Greit. La oss ta det på alvor. Kanskje er country vår tids poesi. Kanskje vender sjangeren tilbake til det konkrete – til det som faktisk betyr noe. Og kanskje fungerer country, på mange måter, som en motbevegelse til rapens mer hypermaterialistiske og konfronterende uttrykk.

En Michelin-kokk fortalte meg en gang at han elsket metal på grunn av musikkens taktilitet, fordi nærværet var så ekstremt. Jeg svarte at han nok var inne på noe helt grunnleggende. Musikk var aldri bare teori, aldri først og fremst harmonilære. Den var handling, rytme, dans, kropp – ren kroppslighet.

Den kommunikative delen av musikkfeltet har lenge vært truet. KI-genererte spillelister setter tonen for utelivet, og klubbkvelder har lenge vært dominert av maskiner snarere enn kropper. Poesien har fjernet seg fra sangen, og musikken fra dansen. Kanskje er det nettopp derfor så mange nå samles til folkedans og Bloody Marys på Tuvas Blodklubb, arrangerer intime visekvelder i stua eller drar på spirituelle raves rundt bålet: fordi musikken igjen tilbyr et språk i en følelsesfattig tid.

Én ting er å sette på en plate og gråte, å bruke musikken som trøst. Mange trekker seg tilbake på rommet, dykker ned i velkuraterte spillelister og gjør musikk til et privat anliggende. Som en kritiker sa til meg i år: Musikksmaken vår er blitt dypt personlig. Den deles sjelden. Kanskje blir vi sittende litt for lenge alene på egne soverom, lyttende, som den ultimate bekreftelsen på hvor navlebeskuende vi er blitt.

Jeg har gjort det selv. Som tidligere nevnt: Alene på en hytte i Risør, forlatt av min store kjærlighet. Pavarotti på full guffe. En hel flaske vodka. Siste melding til mamma: nå dør jeg. 

Hehe. Aldri igjen.

For det jeg etter hvert forsto, var at musikken gjør seg aller best når den deles med andre. Tomrommet jeg lenge kjente på som et ensomt menneske, handlet om avstanden mellom det teoretiske og det fysiske, det intellektuelle og det kollektive.

I denne avstanden vokste en lengsel etter noe mer direkte, og derfor har jeg i stadig større grad oppsøkt festivaler, klubber og institusjoner for å forstå hva som rører seg i musikk-Norge i vår tid.

Det slår meg at hver konsertscene har sin egen klang. Noen bygger programmer rundt rene sjangre, som jazz eller visemusikk, andre rundt individuelle kunstnerskap. Noen vektlegger stramt kuraterte helheter, andre improvisasjon og åpenhet. Konsertprogrammering er derfor ikke bare et estetisk valg, men også en modell for verden: en måte å organisere erfaring på, å uttrykke hva et samfunn anser som viktig, sant eller vakkert.

En konsert på en scene i Oslo er aldri bare musikk. Det er byens måte å snakke til deg på – uten ord. Så hvordan har Norge snakket til sine innbyggere gjennom sitt musikalske språk i 2025?

Felles for de sterkeste opplevelsene jeg hadde i år, var at musikken virket transcenderende, kanskje mer enn på lenge. Jeg har tydelig erfart hvordan musikken igjen vender seg mot det intenst menneskelige: fellesskapet, det sosiale og det kroppslige nærværet.

Det har oppstått forbindelser mellom nye rapstjerner, kompromissløse punkband og radikalt nyskapende folkemusikere. Ikke fordi uttrykkene ligner hverandre, men fordi de alle, på hver sin måte, søker en sosial og energisk respons på samtiden. 

Og energi er stikkordet for 2025. I hiphopen i 2025 ser vi et tydelig fokus på live-opplevelse og kollektiv puls. Jeg blir sjelden direkte beveget av tekstene alene, de mangler ofte politisk brennstoff,  men sounden treffer meg. Ingenting slår kontakten som oppstår når mange mennesker deler samme rytme. 

Ari Bajgora har hatt et massivt år i Norge. Det samme har Sa_G. Sammen er de blant rapperne som i 2025 har vært med på å befeste en ny, europeisk hiphopscene. Musikken deres har fått bred nasjonal respons, blitt rost for både flow, tekst og kreativ spennvidde, og har toppet norske lister.

Også Undergrunn har styrket sin posisjon ytterligere. Oslo-kollektivet slapp albumet Memoarer i 2025, og har siden økt både den nasjonale interessen og sin live-tilstedeværelse. Norsk presse omtaler dem som et av de mest energiske unge navnene i norsk rap. Under fjorårets Spellemannprisutdeling gikk Marstein hjem med flere priser – et tydelig tegn på hvor sentral denne bevegelsen har blitt.

Men personlig holder jeg en knapp på mer eksperimentell hip-hop, som for eksempel Doglover95. Hans siste album, Ha en fantastisk dag!, som han ga ut i 2025, burde utvilsomt ha fått mer oppmerksomhet i norsk musikkjournalistikk dette året.

I punken og rocken får den samme impulsen en råere og mer politisk form. Band som Honningbarna fortsetter å bevise hvordan energien nærmest fungerer som et grunnprinsipp. Og i 2025 får den ny aktualitet. Da jeg intervjuet Honningbarna for ett par år siden, hevdet bandet at musikken har revolusjonerende potensial i den grad at den setter oss i kontakt med oss selv. Det handler om å bli kjent med lydene hver enkelt av oss rommer.

– Det finnes en iboende erkjennelse av makt i musikken. En erkjennelse av at man kan skape ting, gjøre ting, ta kontroll over kroppen sin, over livet sitt, hvis man bare gjør det, uttalte bandet.

Hos Honningbarna er aggresjonen, tempoet og råskapen ikke bare stilgrep, men reelle energitransaksjoner mellom scene og sal.  Konserten deres på Rockefeller for et par uker siden vil stå skrevet i historiebøkene. Eller ta det helt nye bandet Pushwagnergruppen, som lar sin høyenergiske dada-rock fungere som kollektiv utblåsning sammen med publikum.

Også klubbscenen har bydd på sterke øyeblikk. Bendik Kjeldsberg – alias Bendik HK – har fått svært lovende anmeldelser for sin siste utgivelse Drakedreper, og flere understreker at det lever opp til hans internasjonale klubb- og festivalry.

Nothing Personal leverer nok en fulltreffer med albumet Antiphon of Dirty Water, mens Why Kai og Lindstrøms «Thousand Island Man (Why Kai Remix)» har vært blant årets mest ekstatiske klubblåter med fokus på den gode energien og det intense nærværet. 

Samtidig pågår det en stille, men tydelig revolusjon i norsk folkemusikk.

Både Valkyrien Allstars og mer radikale prosjekter som Pumpegris viser hvordan sjangeren i 2025 står mer selvsikkert enn på lenge. At sistnevnte prydet plakaten til Oslo World i år også, sier noe om den internasjonale appellen sjangeren er i ferd med å få. Pumpegris’ konsert var også undertegnedes favorittkonsert i år.

Folkemusikken er hetere enn noen gang fordi den minner oss om noe grunnleggende: at dansen ble til i direkte sammenheng med musikken. At rytme, bevegelse og fellesskap opprinnelig var én og samme impuls. Ta Tuvas Blodklubb på Riksscenen som eksempel. Én kveld i måneden fylles rommet av mennesker i bunad side om side med vestkantgutter, og et helt eget univers oppstår.

Kanskje er folkemusikken det mest vellykkede eksempelet vi har på levende kulturarv. De unge utøverne bærer tradisjonen med respekt, men nekter å la den støve ned. Tuva Syvertsen har nok fungert som en ledestjerne for mange, det ser man særlig i uttrykk som kommer fra jazzlinjene rundt om i landet, der sjangerkrysninger har blitt både naturlige og fruktbare. 

Også visetradisjonen har fått et tydelig oppsving, med unge visekollektiver som Hersleb visekollektiv og små stuekonserter som dukker opp her og der.

Som min visesanger-kusine uttrykker det klokt: Det handler ikke bare om fellesskap og kroppslighet, men om håndverk og tradisjon – om det som krever lange linjer; innover i seg selv eller bakover i tid. Noe som forankrer oss i verden slik vi kjenner den.

Og det er maktpåliggende i vår tid. Året 2025 har krevd mye av oss. Det var blant annet året der musikken ble uunngåelig politisk. Krigen og folkemordet i Gaza kastet lange skygger over kulturfeltet, og norske artister engasjerte seg i et omfang vi ikke har sett på lenge. Kanskje var det, når alt kommer til alt, en god ting. I Norge har politisk musikk ligget relativt brakk i flere år; artister blir til og med ofte frarådet å være eksplisitt politiske.

Flere artister trakk musikken sin fra strømming i Israel, andre brukte scenen – og stillheten – som protest. Samtidig ble også den motsatte bevegelsen tydelig. Som Jonas Bals minnet meg på i et intervju tidligere i år samler høyreekstreme miljøer seg aktivt rundt konserter og hatmusikk.

2025 viste med all tydelighet hvordan musikk bevisst kan brukes til å agitere for holdninger og handlinger av hatefull karakter. 

– Hele hvit makt-industrien er en milliardindustri, sa Bals. – For mange unge har musikken vært inngangsbilletten. Det finnes få steder der man kan «heile» åpent uten konsekvenser, men på nazikonserter kan man slippe seg løs, sammen med andre.

Det gjelder å være på vakt, understreker han. Og å kjempe for det man selv tror på.

Nordmenn har vist overraskende mye kampånd etter de store endringene i norsk offentlig musikkformidling i 2025. Nedleggelsen av sentrale P3 Musikk-programmer ble opplevd som et tap, ikke bare for lytterne, men for hele økosystemet av stemmer, kuratorer og unge artister som er avhengige av synlighet.

Mange er bekymret for mangfoldet. Når statlige flater forsvinner, må musikkbransjen selv ta ansvar for å bygge nye plattformer der musikk kan deles og diskuteres. Samtidig er noe i emning – et behov, kanskje til og med en vilje, til å skape slike rom på nytt, som bransjeprofil Joar Nicolaysen i Bergen sier.

Live-markedet er imidlertid krevende. Det har blitt vanskeligere å selge billetter, særlig for nye artister og for mellomsjiktet – de som verken er helt ferske eller fullt etablerte. 

Bransjefestivaler som Bylarm og Vill Vill Vest spiller fortsatt en avgjørende rolle, særlig for nye artister innen indie og folk. Samtidig opplever Nicolaysen at stadig færre scener våger å bære risikoen alene. Når arrangørene trekker seg tilbake, forsvinner mangfoldet. Artistene mister rommene sine, og nye arrangører får ikke vokse frem. Man seiler bakover – stille, men merkbart.

Kanskje befinner vi oss i en overgangsperiode der kulturfeltet igjen må definere hva det vil være. Kanskje er det nettopp mangelen på trygge rom som tvinger frem noe nytt. Og kanskje er det derfor vi også ser en tydelig dreining mot mer nisjepregede uttrykk. Svært spesifikke sjangre finner sine egne publikummere, og de er ofte store. Mainstreamen finnes fortsatt, men den har splittet seg opp i flere parallelle hovedstrømmer: amerikansk rap, K-pop, J-pop, svartmetall, country – og videre derfra.

For det er i dette intense savnet vi begynner å skape igjen. Vi mennesker er skrudd sammen slik: Det er først når noe virkelig kjennes i kroppen, at vi våkner fra dvalen og lar selvoppholdelsesdriften tre i kraft.

Det er en grunn til at høyrevridde miljøer forsøker å kapre musikken. De vet at det er et av de mest kraftfulle uttrykkene vi har.

Men ingen kan eie kulturen. Musikken trenger ikke våre slagord, personlige holdninger eller politiske ståsteder. Den lever på tvers av alt, som ren energi mellom mennesker. Kanskje fungerer den aller best nettopp når den ikke agiterer, men bare strømmer. Som vibrasjoner.

For dette er sannheten, uansett hvordan man vrir og vender på det: Et essay som forsøker å oppsummere musikk-Norge er i bunn og grunn et fåfengt forsøk på oppriktighet. Vi er alltid forutinntatte. Det slår meg hvor lite perspektiv mange har på sitt eget ståsted. Det er som om hver generasjon sier det samme: Musikken var så mye bedre på min tid. 

Det er verdt å minne om at vi aldri helt vet hva som faktisk vil skje, eller hvordan ting vil bli skrevet inn i musikk-, kunst- og kulturhistorien. Det er også noe av moroa.

Men én ting vet jeg: Musikken er føkkings mektig. Og den er alltid i bevegelse.

Slik oppstår et slektskap mellom sjangrene i Norge anno 2026. Hiphop, punk og folkemusikk peker alle mot en revitalisering av musikkens sosiale kjerne. Den vender seg bort fra polert individualisme og omfavner det rå, det direkte og det kollektive. Sjangrene er ulike, men springer ut av det samme behovet: å kjenne noe sammen.

Kall det krisemusikk. Vi søker det enkle og det umiddelbare, fordi vi må. Fordi vi ikke har noe valg.
Og fordi det, til syvende og sist, er det som gjør at vi overlever.